«Det politiske og økonomiske systemet utsettes nå for en kraft som er 3000 ganger sterkere enn den industrielle revolusjon», uttalte professor Kjell Anders Nordström for noen måneder siden.

 

Én av tre jobber kommer til å endres som følge av robotisering de neste 20 årene i Norge. Parallelt med dette er oljenæringen i ferd med å bli mindre lønnsom, og klimaendringene krever et raskt grønt skifte. Flere eldre og færre i jobb vil legge et ytterligere press på velferdsstaten.

 

Vi står overfor en formidabel omstilling av Norge. Skal vi lykkes må vi samtidig sikre tryggheten og sikkerhetsnettet for den enkelte. Den norske modellen er selve fundamentet for det mange tar for gitt: Høy sysselsetting, trygge velferdsordninger, små lønnsforskjeller og et arbeidsliv der de ansatte blir hørt.

 

Ny virkelighet

Hvordan skal vi videreutvikle modellen til en virkelighet og et arbeidsliv som ser ganske annerledes ut enn for 20 år siden?

 

Det er viktigere enn noen gang å være organisert. Alle som er i arbeidslivet trenger en sterk stemme når viktige veivalg skal tas fremover. De siste årene har imidlertid andelen som er medlem av en fagforening gått ned, og vi har en stor jobb å gjøre. Så viktig er dette arbeidet at Akademikerne for første gang i historien har gått sammen med de tre andre hovedorganisasjonene LO, YS og Unio for å heve organisasjonsgraden.


Vi står overfor en formidabel omstilling av Norge.

Vi må bli mer relevante for unge individualister, for en økende gruppe frilansere og gründere, og for alle dem i bedrifter der det ikke er kultur for å organisere seg. Akademikerne mener at vi som fagforeninger må innse at tariffavtaler alene ikke er nok til at medlemmene kommer løpende. For å fortsette å være attraktive må vi også tilby noe annet – og noe mer. Samtidig må vi sikre mekanismene for en forsvarlig lønnsutvikling.

 

Karrierebarometeret 2017: Dette er de mest attraktive arbeidsgiverne blant teknologistudenter

 

Det norske velferdsnivået er helt avhengig av at en større andel av befolkningen deltar i arbeidslivet. Dette innebærer at vi må jobbe i flere år av livet enn før, og at vi må jobbe mer fleksibelt. For Akademikerne er utvidet fleksitid på kvelden ikke en «brutalisering av arbeidslivet», men en naturlig utvikling. Og: Å sette seg på bakbeina for flere frilansere og selvstendige vil være en like stor skivebom som da enkelte slo fast at internett var en flopp.


 

Risikerer et a- og b-lag

Biler og båter, vaskehjelp og leiligheter formidles via apper – og tjenester leveres til den andre siden av kloden. Istedenfor å tviholde på en holdning om at denne utviklingen skal stoppes, må frilansere og selvstendige gis bedre rettigheter til for eksempel pensjon og sykelønn, og slik bli en del av det velordnete arbeidslivet.

 

Da Delingsøkonomiutvalget la frem sin rapport i fjor, hadde de overraskende få svar på hvordan vi kan møte dette på en offensiv måte. Uten nye løsninger risikerer vi et a- og et b-lag i arbeidslivet, og vi vil gå glipp av både gode ideer og nødvendige skatteinntekter.

Det norske velferdsnivået er helt avhengig av at en større andel av befolkningen deltar i arbeidslivet.

Skal vi lykkes i omstillingen må de store samfunnsutfordringene også bli mer sentrale temaer i møtene mellom arbeidslivets organisasjoner og politikerne. Det har man tidligere gjort i samarbeidet om sykefravær i den såkalte IA-avtalen, og med likestilling da det ble en del av hovedavtalene på 80-tallet.

 

Sjekk selv: Kommer robotene til å ta over jobben din?

 

Nå er det på tide at innovasjon og klima tas tak i på en mer formalisert måte, med forpliktende mål og tiltak. Eksempler på dette er at virksomheter og bedrifter forplikter seg til kun å bruke nullutslippskjøretøy, og at klima blir en like naturlig del av tillitsvalgtopplæringen som lønnsforhandlinger.

 

Mange svakheter i ledelse og styring

Samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på den enkelte arbeidsplass er en viktig del av den norske modellen. Dessverre er det mange svakheter i ledelse og styring av offentlig sektor. Fagmiljøene blir i for liten grad hørt, og tillitsvalgte har ikke den nøkkelrollen de skal ha i krevende omstillingsprosesser.

 

Sykehusene er et godt eksempel: Helsepersonell som jobber nær pasienten har fått mindre og mindre innflytelse, og vi ser en maktkonsentrasjon der noen få personer på toppen bestemmer svært mye. Dette truer både kvalitet og pasientsikkerhet. Tilsvarende ser vi at store omstillinger i statlig sektor styres ovenfra og ned, og tillitsvalgte trekkes for sent inn. Her har det offentlige mye å lære av privat sektor.


Nå er det på tide at innovasjon og klima tas tak i på en mer formalisert måte.

I tillegg til økt innflytelse til de ansatte, er lokale lønnsforhandlinger helt avgjørende. Forhandlingene må skje på den enkelte arbeidsplass, basert på virksomhetens behov og de ansattes kvalifikasjoner og innsats. Sentral lønn hindrer bedrifter i å rekruttere og beholde riktig kompetanse. Tviholder det offentlige på sentrale forhandlinger risikerer vi at frontfagsmodellen kollapser: Da er risikoen at medlemmer finner ut at de kan forhandle lønnen sin bedre selv, og at de melder seg ut av organisasjonene. Dette vil bety en utvikling der moderasjonslinjen vil forsvinne i norsk arbeidsliv.

 

Les også: Norske ledere frykter ikke automatisering

 

Fremtidens arbeidsliv vil kreve mindre rigide rammer enn i dag. Akademikerne vil jobbe for å finne den krevende balansegangen mellom trygghet og fleksibilitet når arbeidslivet endres. Vi har ikke alle svarene, og vi trenger mer kunnskap. Men det er nødvendig å angripe problemstillingene offensivt i dag – for å finne de beste løsningene og betingelsene for i morgen.

 

Denne kronikken ble først publisert i NRK Ytring

 

 

Klikk her for å søke blant tusenvis av ledige stillinger