Patologi er læren om sykelige forandringer i celler og vev. En patolog konsentrerer seg om sykdommenes årsak, mekanismer og forandringer av struktur og funksjoner i organer, vev og celler under sykdom.
Slike forandringer er ofte karakteristiske og lett gjenkjennelige. De danner derfor grunnlaget for den praktiske diagnostikk av sykdommene, det som er hovedoppgaven for patologi som medisinsk spesialitet. Det er for eksempel vanlig at patologene stiller kreftdiagnoser.
Patologisk-anatomisk diagnostikk er en forutsetning for moderne medisinsk behandling.
En patolog kjenner igjen sykdommene ved å undersøke materiale fra organer, vev og celler med det blotte øye og med ulike hjelpemidler, særlig mikroskop.
I de senere årene, har også undersøkelser på subcellulært nivå, særlig av cellenes arvestoff og dets produkter, blitt stadig viktigere.
Materialet som kommer til diagnostikk kan stamme fra både levende og døde (obduksjoner). Materialet bearbeides til mikroskopering ved at tynne snitt eller celleutstryk farges eller kontrasteres ved hjelp av et stort antall metoder for å lette identifiseringen av vevs- eller cellekomponenter.
I de senere år, har det også blitt viktigere med supplerende diagnostiske metoder, dels avanserte telle- og målemetoder, dels teknikker fra biokjemi, cellebiologi, mikrobiologi, immunologi og genteknologi. Slike metoder har til nå hovedsaklig vært brukt i forskningsøyemed.
I sin forskning, studerer patologen sykdommenes årsak ved hjelp av undersøkelser på pasientmateriale eller ved hjelp av eksperimenter på dyr eller dyrkede celler og vev. Metodene er i stor grad de samme som brukes i diagnostisk øyemed, men med større vekt på avanserte metoder som nevnt over.
Forutsetningen for å bli en god patolog er at man har en god observasjonsevne og evne til å huske og gjenkjenne strukturelle detaljer.
Det kreves nøyaktighet, kritisk vurderingsevne og ansvarsfølelse.
Selv om de fleste patologer har lite pasientkontakt, er det ofte desto mer kontakt med kolleger og hjelpepersonell, slik at personlige egenskaper som omgjengelighet og tilpasningsevne er viktig.
Etter at du er ferdig med medisinstudiet og autorisert lege, begynner du på videreutdanningen til legespesialist. Den foregår over minimum 6,5 år, mens du jobber som lege.
Første delen er en praksisdel, med ett års praksis på sykehus og et halvt års praksis i kommunehelsetjenesten.
Etter dette, kan du velge en spesialisering som du fordyper deg i de neste fem årene. Dersom du ønsker å bli patolog, velger du spesialiseringen patologi.
De aller fleste patologer arbeider på patologiavdelinger på sykehus. Det finnes også noen frittstående laboratorier.
Noen patologer er tilknyttet spesiell virksomheter, som for eksempel rettsmedisinsk virksomhet, og mange er i større eller mindre grad involvert i forskning.
Spesialister i patologi har et bredt samarbeid med allmennpraktiserende leger og de fleste andre spesialiteter.
Gjennomsnittlig lønn vil variere avhengig av utdanning, erfaring og spesialisering, men legespesialister tjener generelt rimelig godt.
Lønnsnivået i privat sektor vil være noe høyere enn for statlig ansatte.
| Studienavn | Fagområde | Nivå |
|---|---|---|
| MEDISIN | Medisin, odontologi, helse- og sosialfag | Profesjonsutdanning |
