(KarriereStart.no):

- Jan er fem minutter forsinket, får vi vite av mediekontakten hans. Han kommer rett fra et annet møte. Et intervju med Al Jazeera, der han har snakket om situasjonen i Nigeria med Boko Haram.


Jan Egeland spiser vaffel, og tilbyr oss kaffe. Vi sitter på kontoret hans hos Flyktninghjelpen, hvor jeg hadde ventet å se bilder av ham som håndhilser på Bill Clinton eller Yasir Arafat. Klassikerne. Men det er kun et familieferiefoto på veggen, fra en gang på nittitallet, da fargene var varmere. Her anslår jeg bare.
Superdiplomaten, som i 1993 satte Norge på det internasjonale fredsmeklingskartet med Osloavtalen, har holdt en av de høyeste postene i FN, stått for redningsaksjoner av millioner av katastroferammede, og blir i Ylvis' puddelrock-tribute til ham, kalt en «peace keeping machine». Han er en maskin.


- Jeg vil gjerne snakke om utdanning og karriere og sånn, sier jeg.


- Ja, nettopp, sier Egeland.

 

Og så snakker han løs om internasjonale menneskerettighetsbrudd. Han brenner. Det høres at han brenner. Han er på de svakes side. De ressurssterke sier han, men svake. De kidnappede. De fordrevne. De voldtatte. De sultende, og de manglende. Han og de svake går «way back».

 

Oppvåkningen på Tårenes Kontinent

Vi skrur klokka tilbake. 1970-årenes Latin-Amerika er preget av demokratiets kamp mot halvfascistiske, høyreorienterte militærdiktaturer og ekstreme brudd på menneskerettigheter.


I Chile i 1973 blir den demokratisk valgte President Allende drept i et coup d ‘état ledet av General Augusto Pinochet. I 1975 lanseres den CIA-støttede Operasjon Condor, som over de neste årene står for kidnapping og tortur av flere tusen venstreorienterte i Argentina, Uruguay, Paraguay og Brazil. I Colombia kjemper fattige bønder en kamp på liv og død mot klasseskiller, utnyttelse og politisk utestenging.


Jan Egeland, 19 år, stifter av en lokal gruppe av Amnesty International ved Kongsgård Gymnas i Stavanger, drar til Colombia for å jobbe med indianere i jungelen, og får en adrenalinsprøyte i hjertet, metaforisk talt.


- Jeg fikk en voldsom oppvåkning over hvor sjokkerende stor kontrasten var mellom mitt hjemlige, fredelige, velferds-middelklasseliv i Stavanger, Norge, i forhold til militærdiktaturets Uruguay eller Colombias sosiale rettferdighetskamp for lutfattige Indianere og bønder, forteller Egeland med lukkede øyne.


- Det var mye klarere hva som sto på spill for dem, og hva de kjempet for, hva som var svart og hva som var hvitt. Og det likte jeg veldig godt. Her hjemme er det jo mer å flikke på å gjøre en god modell bedre, men der var det jo å redde liv nærmest, eller gi folk håpet igjen, i håpløshetens situasjon, forteller Egeland lidenskapelig.

 

LES OGSÅ: Jan Egeland: Slik får du jobb i bistandsbransjen

 

Store ting og taxfree-kvoter

KARRIERE
 
1979 - 1985: Satt i Amnestys styre og siden internasjonale styre.
1985: Magistergrad i statsvitenskap, ved UiO.
1985-87: Forskningskoordinator i Henry Dunant Institute i Genève.
1987-90: Informasjonssjef i Norges Røde Kors og deretter leder i Røde Kors' internasjonale avdeling.
1990: Politisk rådgiver i Utenriksdepartementet.
1992-1997: Statssekretær i UD.
1993: Koordinerte de første hemmelige samtalene mellom Israel og PLO, som førte frem til Osloavtalen 13. september, 1993.
1992-94: Initiativtaker til NOREPS og NORDEM.
Spredt over 90-tallet: Ledet flere fredsforhandlinger, både i Guatemala, Midtøsten, på Balkan, Kypros, og i Colombia.
1999: Undergeneralsekretær i FN.
2002: Generalsekretær i Norges Røde Kors.
2003-06: Undergeneralsekretær for humanitær bistand og nødhjelp i FN.
2006: Ble utnevnt av Time Magazine som en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer, og ble kalt "verdens samvittighet".
2007: Ga ut boken Det nytter - Rapport fra frontlinjene.
2007-11: Direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
2011-13: Europadirektør i Human Rights Watch.
2013: Generalsekretær i Flyktninghjelpen (Norwegian Refugee Council).
 

Jan Egeland var fra første stund trukket mot den store dramatikken. Det som har drevet ham i arbeidet, er den sterke troen på det han gjør, og at det nytter. Han ser at det nytter. Han skrev til og med en bok som heter «Det Nytter». Og han føler seg privilegert som får jobbe med de store tingene.


- Da føler jeg ikke at jeg kaster bort tida mi. Det som for meg er store ting, er å få hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Dette er ikke stakkarslige mennesker, det er ressursrike folk, som har havna i en forferdelig situasjon. Jeg hadde ikke vært særlig fornøyd med å jobbe med å flytte på penger eller papirer.


De store tingene er Jan Egelands kall. Han vil bringe dem til verdens oppmerksomhet, som han nettopp har gjort i Al Jazeera-intervjuet om Boko Haram, hvor han har kalt verdens oppmerksomhet mot det relativt store problemet i Nigeria, nemlig dets 3,3 millioner fordrevne mennesker.


- Det er vanskelig for enhver generasjon å prioritere stort fra smått, både nasjonalt og internasjonalt. Nå ser våre politikere ut til å ha prestert å bli enige om et revidert budsjett, hvor de fant ut at det som var viktig å endre på der, var at vi som reiser mye skal få mer taxfree, og vi som har sørlandsbåter, skal få billigere båtmotor. Og før det var det Segway og mulighet for å fyke rundt med snøscooter. Det mener jeg er små ting. Det er objektivt sett veldig smått, sier Jan Egeland nøkternt.


Dette i motsetning til, tja, si vår tids største humanitære problem, for eksempel: de ni millionene flyktninger i Syria. Egeland mener regjeringen burde kunnet bli enige om noe stort der.

 

Veien mot internasjonal superhelt-mann

Etter sitt opphold i Colombia, kom Egeland inn i styret i Amnesty og ble leder der. I 1979 ble han valgt inn i Amnestys internasjonale styre, hvor han var i flere år, samtidig med at han tok en magistergrad i Statsvitenskap. Jan Egelands CV er for lang, for imponerende for ord faktisk, for innholdsrik til å gjengi i sin helhet. Det vil bare bli encyklopedisk, og hvem orker vel det? (Retorisk spørsmål, ikke svar). Vi tar det i en faktaboks.

 

Mange unge ildsjeler ville gitt en arm for å ha bare én av stillingene Jan Egeland har hatt. Jeg vil vite hvordan han har gjort det.


- Når man tenker tilbake, så slår det jo én ting hvor tilfeldig mye er, og hvor viktig det er å være på riktig sted til riktig tid. Etter Colombia gikk det liksom fra Amnesty til Røde Kors, til UD, til FN, ved at jeg plutselig sto midt oppi det. Den ene utfordringen tok den andre, og den ene muligheten fulgte den andre, sier Egeland, som om han var en fredsmeklingens Forrest Gump.


Men altså: det har aldri skadet noen å være på riktig sted, til riktig tid.


Hver erfaring har vært et slags springbrett for neste mulighet, og Jan Egeland har sagt ja hele veien. Ja, ja, ja.


- Og den gang var det kanskje noe færre folk som drømte om å bli hjelpearbeider, og det var også færre hjelpeorganisasjoner, legger han til. (Men mer om dette senere).

 

LES OGSÅ: Jan Vardøen - Kongen av Grünerløkka

 

Frihet på statsvitenskap

Jan Egeland er statsviter. Han er Magister (som ingen vet hva er lenger, men det er visst en enorm greie) i statsvitenskap. Og han forteller at han var veldig fornøyd med å ta statsvitenskap, fordi det var en stor grad av frihet på studiet på den tiden.

 
Jan Egeland besøker Flyktninghjelpens prosjekter i Bekaa dalen
i Libanon, august 2013. (Foto: Flyktninghjelpen/Ken Opprann)


Mens han skrev avhandling, møtte han veilederne sine tre dager i året, og hadde brukte resten av tiden på å utvikle Amnesty i nye land, og å være på studie- og forskningsopphold på Berkley, i Genève og Jerusalem.


Egeland var ikke noen åtte til fire student. Han trivdes med å kunne snu døgnet, og han "sjokkleste", som han kaller det, før eksamener.


- Jeg lurer på hvor god jeg hadde vært i dag, med det å ta stadige småeksamener og masse kurs. Jeg valgte bevisst studier hvor jeg hadde maksimal frihet til å holde på for meg selv, og jeg lærte veldig mye av det, sier han.


I sin karriere har Jan Egeland hatt mer nytte av sin praktiske erfaring enn den akademiske graden. Det var faktisk aldri noen som spurte ham om han hadde en utdannelse. Ikke Thorvald Stoltenberg. Ikke Kofi Annan. De bare antok at han hadde en.


Og det hadde han jo. Med en avhandling på 350 sider om Norges potensiale for å jobbe aktivt for menneskerettigheter.


- Jeg følte veldig sterkt at Norge hadde et uforløst potensiale til å være mer aktivistiske i utenrikspolitikken sin for menneskerettigheter, husker Egeland.


Og det potensiale var han med til å realisere som statssekretær i UD og sentral i forhandlingene opp til Osloavtalen. Litt fint for avhandlingen hans, i grunn.


- Det var en del som mente at Norge hadde mindre av et potensiale enn det jeg påsto. Og så kom jo Osloavtalen og da ble Norge i og for seg en større aktør på noen felter, smiler Egeland. Den luringen.

 

LES OGSÅ: Anita Krohn Traaseth: Topplederen som ikke hadde lederambisjoner

 

En trang bransje

Det er mange om beinet i redde verden-bransjen. Det mangler ikke på folk som vil jobbe med de store tingene, og stillinger i ideelle organisasjoner får hundrevis av søknader.


Jan Egeland møter Ban Ki-Moon i 2007.
(Foto: UN Photo / Mark Garten) 
 
 
Pressekonferranse, 2006 (Foto: UN Photo / Tim McKulka)


Dagen før dette intervjuet fikk Jan Egeland en telefon fra en høytstående person, forteller han, navnet nevnes ikke. Vedkommende hadde blitt bedt av en høytstående person i et annet land om å ringe Egeland for å anbefale dattera til mann nummer to, som var blant 250 søkere til en stilling Flyktninghjelpen har i Genève. Her har vi høytstående fedre, som altså trekker på sine kontakter for å fikse dattera en jobb innen internasjonalt hjelpearbeid.


- Da slår det meg at man skal være veldig klar over at det nå er mange som utdanner seg til internasjonalt arbeid, og skriver avhandlinger om for eksempel internasjonale fredsmeklingsteknikker, mens det er ganske få fredsmeklingsjobber her i verden, sier Egeland.


Når det gjelder å få jobber i redde verden-bransjen, er det å ha en relevant mastergrad og å snakke (meget) godt engelsk, grunnlinja. Hvis du ikke har det, kan du bli eliminert. Men for å komme over neste hinder, er det praktisk erfaring som gjelder.


- Den beste måten å komme innenfor på, er å bygge opp praksisarbeid litt etter litt, gjennom sommerjobber, internships og lokalt hjelpearbeid, råder Egeland.


Og hvis du vil få beinet enda litt lenger foran, gjelder det å kunne et tredje språk. Egeland snakker tre (spansk), men burde ha snakket fire (fransk).


- Jeg kan kommunisere på fransk, men jeg presterte altså å bo årevis i Genève, uten å lære meg skikkelig fransk. Det var en tabbe, sier Jan Egeland, nesten irritert. Det innbiller jeg meg i hvert fall.

 

LES OGSÅ: Mads Gilbert om årene som lege i krigsherjede Gaza

 

To år i Bangui?

Aldri hørt om det? Ikke jeg heller. Det er hovedstaden i Den Sentralafrikanske Republikken. Og det er et type sted det er vanskelig å rekruttere gode folk til å jobbe på, forteller Flyktninghjelpsjefen. Selv altså folk som vil jobbe med utviklingsarbeid.


- Problemet med nordmenn er at de ikke vil være lenge ute. De vil hjem igjen. Folk vil gjerne dra i 10 dager, 20 dager, 30 dager, men det er ingen som vil bo der i to år. Nordmenn er veldig hjemmekjære, og det er jo i og for seg forståelig, for vi har det jo ufortjent godt her, sier Egeland.


Borteboing har blitt vanskelig også for ham med årene og med familie som trives best i Norge. Dattera hans på den gang 10 år, sa som grunn til hvorfor hun ville flytte hjem fra New York, «Hvorfor skal jeg bo i land nummer 10 på FNs indeks for menneskelig utvikling, når jeg var i land nummer 1?». Dette var i 2005, da USA var langt nede i gjørma menneskelig utviklingsmessig. I dag er de nummer tre. Men nummer tre er stadig ikke nummer én.


Jan Egeland har derfor tilbrakt mye tid med å løse verdenskriser over telefonen i stedet.


- Det jeg har ofra er jo er jo at barna mine nok vil huske meg veldig mye med en mobiltelefon i øret, både fridager, kvelder og julekvelder, ved at jeg konstant var i en eller annen kriseløsningssituasjon, reflekterer han.


Dette svaret kom egentlig på spørsmål om han hadde måttet ofre noe. Hans første respons var et nesten sjokkert, «Hvem? Jeg??».


Før han fikk tenkt seg litt om. Men verre var det heller ikke enn at barna vil huske ham mye i mobiltelefonen. Menneskerettighetsforkjemperen forteller at han ville ha vært verre å ha med å gjøre om han ikke hadde drevet med noe han brant for. Da ville han kanskje vært sur og grinete (som andre normale voksne).


- Det er et utrolig spennende og privilegert arbeid, så jeg føler det har vært en fest hver dag i 40 år å få lov til å jobbe med det. Og jeg sier ofte at det er utrolig å få betalt for å få lov til å jobbe med noe man synes er så viktig og vesentlig, sier Egeland.


Der har du ham. En superhelt på jobb, er altså ikke på jobb, han er på fest. Og en superhelt på jobb, kan godt glede seg til helga da han skal på hytta og hogge ved. Det fortalte han til meg.

 

Klikk her for å søke blant tusenvis av ledige stillinger