Geir vet hva han snakker om. Prosjektet Gulli bru ble kåret til Årets Anleggsprosjekt 2014 i Skanska Norge. I juryens begrunnelse kan man blant annet lese følgende: «Prosjektet har levert utmerkede resultater innen HMS, gjennomføringsevne og kundeadferd, og bidratt til at alle som reiser forbi prosjektet føler seg stolte av å jobbe nettopp i Skanska. Gjennom god planlegging og nitid arbeid har de levert prosjektet til avtalt tid, pris og kvalitet i godt samarbeid med kunden.»

- Det var stor stas det, sier Geir Ståland om tildelingen, og smiler under den tette barten.

Man skal være nysgjerrig

Men hvem er han egentlig, denne broeksperten som ledet Gulli bru til topps, og som beskrives som den fødte kremmer? Mannen, som i løpet av sin 40 år lange karriere i Skanska, aldri har ledet et prosjekt som har gått i minus? Og som på stående fot kan navnet på Norges fremste brofotograf? Minst like viktig: Hvorfor denne fascinasjonen for broer?

- Jeg har jobbet med alt innen anlegg: Tunnel, kraftanlegg, kai, dam og bro. Tunnel er det kjedeligste jeg vet om. Å bore og sprenge – det er ikke gøy. Broer derimot, det er det mest komplekse. Det gjør susen. Det er stort og spektakulært, og det er det jeg liker. Med broer har du alt; undervannsarbeid, fundamentering, glid…

Man skal tåle høyder

Geir ble født i Kviteseid i Telemark i 1955. Som 19-åring får han gjennom onkelen jobb i Selmer, og begynner som forskalingssnekker på tunnelprosjektet Larviksporten. Siden da har veien gått til Mosambik, Finnmark, Egypt, Stord, grisgrendte nord-svenske strøk og til Oslo. Med mange titalls prosjekter der i mellom.

Et av prosjektene var Grenlandsbrua. Med sine 166 meter var den, da den ble bygget, Norges høyeste byggverk på land. Til sammenligning strekker Oslo Plaza seg skarve 117 meter over bakken. Man skal ikke ha høydeskrekk for å jobbe med slikt. Geir trekker på skuldrene.

- Vi bygger jo brua fra bunnen av og opp, så når man kommer opp i høyden, merker man ikke så mye til det, gliser han.

Man skal være dristig

Kanskje er det allerede som tiåring at Geir legger grunnlaget for både høydetoleransen og kremmerinstinktet sitt? Den sommeren klatrer han nemlig «som en apekatt» i Kviteseids trekroner, og sanker og selger kilovis med kongler. Målet er å tjene penger nok til sine første ordentlige hoppski, og i løpet av sommeren når han målet – med litt hjelp av snille foreldre.

For Ståland har stålkontroll i hoppbakken. Han er ti år, og han eier ikke nerver. De små bakkene i Telemark blir stadig større, og lengdemålene mer hårete. Offisielt er det lengste hoppet hans 73 meter. Uoffisielt hopper han over 80 meter på trening. Han konkurrerer mye og vinner noen kretsmesterskap, men så blir han 16 år og får helt andre interesser.

Man skal ha et godt team

En av interessene er Aud fra Drangedal, hun som skal komme til å bli hans kone. Så vidt ute av tenårene gifter de seg, og sammen får de sønnen Tommy og datteren Trine. Med få års unntak skal Geir komme til å ukependle de neste 40 årene, og bare være hjemme hos familien i helgene. Ofte ikke det en gang.

- Jeg har ei veldig snill kone. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Da jeg jobbet utenlands var jeg borte i mange måneder av gangen. Aud har tatt ansvar for unger og alt, og må virkelig ha æren for det, sier Geir. De klarblå øynene hans lyser takknemlig.

Man skal gjøre gode innkjøp…

Et av utenlandsoppholdene varte i to år. Geir bygget kaianlegg i Beira, Mosambiks nest største by.

- Jeg husker best de enorme forskjellene mellom fattig og rik, og alt som fulgte med i kjølvannet. En dag satt jeg på café med en kompis. Da jeg kom ut og gikk for å hente bilen, oppdaget jeg at frontruten var borte. Skåret ut med kniv.

Dagen etter finner Geir ruta igjen på det lokale markedet. Til salgs. Han vet det er hans, for en kollega hadde gravert bilens registreringsnummer inn i glasset. «Ingen har stjålet bilruten din», forsikres han om. Geir må kjøpe ruta tilbake til fullpris. For en mann med Geirs kremmerinstinkt må oppvisningen i freidig forretningsdrift ha vært både ytterst frustrerende - og ørlite grann imponerende.

Man skal ha konkurranseinstinkt

Geir har alltid satt seg mål, og jobbet hardt for å nå dem. Dessuten har han alltid vært nevenyttig, så til de grader at han bygget hytta si selv. Da han fikk mulighet til å ta utdanning på teknisk fagskole i Porsgrunn, stoppet han hver dag etter skolen og snekret en times tid på hytta, før han kjørte videre hjem til Aud og barna. Etter to år var hytta ferdig, og Geir var ferdigutdannet ingeniør.

En av grunnene til at han har blitt i Skanska i over 40 år, er at han fra begynnelsen av hadde folk rundt seg som trodde på ham og ga ham muligheter. Nå er det lagfølelsen og det å få til noe bra i felleskap med kollegaer som driver ham. Han prøver å alltid være tilgjengelig og backe opp de han jobber sammen med.

En solid dose konkurranseinstinkt er også en egenskap som er god å ha når prosjekter skal gjennomføres i henhold til tid, kostnad og kvalitet. Spesielt når man skal vinne prisen for Årets Anleggsprosjekt.

- Jeg vil ikke si jeg er perfeksjonist, men når jeg ser at folk gjør noe feil, og søler bort penger, da bryter jeg inn, det liker jeg ikke. Når du har vært med så lenge som meg, så ser du fort om noe ikke stemmer, sier Geir, mannen som i løpet av 40 år ikke har ledet et eneste tapsprosjekt. Mesterhjernen bak Gulli bru, Årets Anleggsprosjekt 2014. Geir Ståland. Broenes konge.