(KarriereStart.no):

– Jeg vokste opp på Stranda på Sunnmøre. Det nærmeste jeg kom filmverdenen var at pappa hang opp kinoplakater på handelslagshjørnet, forteller filmskaper Margreth Olin.

 

Ingen i familien drev altså med kultur eller noe sånt. Bortsett fra farens nevnte omgang med kulturelle plakater. Da Margreth begynte å snakke om å ta en filmutdanning, ble det derfor litt hoderisting. «Det kan man ikke drive med, det kan man ikke leve av», sa dem. Men hun søkte seg likevel til filmstudier ved Høgskulen i Volda.

 

– Etter tre uker følte jeg at jeg hadde kommet hjem. Det er dette jeg må, tenkte jeg. 

 

SE OGSÅ: Drømmejobben – Elisabeth Ramfjord er gallerist

 

Livslang interesse

Kanskje det er der den kommer fra, den følelsen av utenforskap som hun selv har identifisert som en rød tråd gjennom arbeidet sitt. Mennesker som har definert seg selv ut fra røkla, eller har blitt definert ut av samfunnet.

 

– Hvis min oppgave er å forstå mer av livet og mennesket, må jeg skildre det så sannferdig jeg kan. Livet er krevende, utfordrende og vanskelig. Også er det fantastisk. Jeg er veldig opptatt av å forstå ting. Med alderen har jeg forstått at det ikke er alt man kan og skal begripe. Men det har nok drevet meg, sier Margreth.


 

Denne trangen til å forstå, tolke, skildre og fortelle, er noe hun har vært opptatt av helt siden barndommen.

 

– Jeg har et klart minne hvor jeg er seks år, og sitter over huset vårt. Det er vår, og jeg beskriver det jeg ser. Følelsen av å formulere en setning, og at det man hadde sett fantes i verden som noe eget. Det var helt sånn «Wow!».

 

Det var moren som var hennes første publikum. Det var hun Margreth dro hjem til for å lese opp hva hun hadde skrevet. Målet var å få henne til å gråte eller le, rett og slett påvirke henne emosjonelt i én eller annen retning.

LES OGSÅ: Drømmejobben: Christer Torjussen er komiker

 

SE OGSÅ: Drømmejobben – Tuva Syvertsen er musiker

 

Film tar tid

– Når man lager film i Norge, er man avhengig av offentlig støtte. Jeg må ha kinodistribusjon i Norge og i utlandet, TV-selskap i Norge og ute, salgsagent. Det en lang periode hvor du reiser rundt på festivaler og forum, og pitcher idéene. Hvor du prøver å få med støttespillerne du trenger. Det tar tid, forklarer hun.


 

Margreth har fortsatt til gode å ikke få finansiert et prosjekt hun har bestemt seg for å gjennomføre. Hun har som regel én film i utvikling, én i produksjon og én i etterarbeid til enhver tid. Arbeidet går kontinuerlig. Hun har levd av dette siden slutten av 20-årene, da hun var ferdig utdannet. Allerede da gjorde hun sin første film, Dei Mjuke Hendene.

LES OGSÅ: Drømmejobben: Emilie «Emzia» Helgesen er streamer

 

SE OGSÅ: Drømmejobben – Mariann Hole er skuespiller

 

Topper og daler

I løpet av karrieren har hun vært innom mange tema, og bortimot hele følelsesregisteret i sine filmer. I Ungdommens Råskap fikk vi for eksempel et usminket møte med norske skoleelevers hverdag. I De Andre fulgte vi de mindreårige asylsøkerne på Salhus, hvor alle satt med en ubønnhørlig nedtelling til 18-årsdagen. Da skulle de sendes tilbake til det de flyktet fra. Der fikk Margreth erfare panikkangstanfall, selvskading, rus og selvmordsforsøk på en 18-årsdag.

 

– De kommer med et håp om å få omsorg og ivaretakelse. Det som skjer når de blir fratatt det håpet, er at de mister evnen til å ta vare på seg selv. Som Hussein, som ble lammet av frykt. Han ble lam fra livet og ned fordi han var så redd, forklarer Margreth.

 

Da var det bra å besøke Joralf Gjerstad på Snåsa etterpå. Titusenvis av mennesker har reist for å besøke denne mannen gjennom en mannsalder, med et håp om helbredelse. Så fikk vi følge den dyktige fotografen Lene Marie, som led av anoreksi, inn i døden.

 

– Noen ganger skal man stoppe opp og lage filmer om håp. Så skal man være sammen med familien og tenke på helt andre ting. Vi som kommer fra Sunnmøre med alle fjelltoppene: Det er de dype dalene som du faller ned i gjennom de krevende prosjektene. Men det er de toppene på fjellet også, og det er mange av dem.

 

– Jeg kommer nok til å lage film så lenge jeg har skoa på, jeg tror det. Man kan lengte etter mye i livet som man ikke kan nå, men disse filmene kan jeg nå. Det handler om å utvikle skills man ikke har, ikke gi seg, og vente ut situasjonene. Livet er jo der, så det er bare å gripe det. Eller fange det med kamera og lydutstyr, avslutter Margreth.

 

Klikk her for å søke blant tusenvis av ledige stillinger