(Kjelsås, Oslo):

– Det er en fokus i å blåse glass som minner om tidligere erfaringer med ski, sykler og nedoverbakker. Du kan være i fokusbobla i timesvis uten at intenstiteten slipper, forklarer glassblåser Pål Roland Janssen.

Og dette intense fokset er ikke noe som nødvendigvis slipper idét han forlater verkstedet for dagen. Han kan ofte legge seg om kvelden og fortsette å bygge glass i hodet sitt.

– Jeg gjør de vanskelige delene om igjen på forskjellige måter. Det kan være fantastisk å oppleve at det funker.

 

 

Om Drømmejobben

Vi møter mennesker som har valgt yrkesveier utenom det vanlige

De fleste av oss velger trygge og forutsigbare yrker. Enkelte tar derimot valg som ligger godt utenfor komfortsonen og begir seg ut på yrkesveier hvor sjansen for å lykkes nok til å kunne leve av yrket er lav. Kunstnere, dansere, kreatører, gründere, musikere, forfattere, designere - yrker som de fleste karriererådgivere er raske til å fraråde.

 

For disse, ofte kreative og skapende menneskene er yrkeskallet sterkt. Her får du møte personer som har forkastet jobbtrygghet, økonomisk trygghet og andre fordeler med A4-livet og fulgt sitt kall til å gjøre det de virkelig ønsker og er gode på. 

 

Vi får høre om deres bakgrunn, om hvordan de har taklet utfordringer underveis, erfaringer og tanker om veien videre.

 

Totalt hekta etter to dager

Hvorfor blir man hva man blir? Det er et spørsmål Pål Roland får oftere enn regnskapsførere og biologer. Deler av forklaringen handler om at han hadde en morfar som var møbelsnekker. Derfra gikk veien til yrket innom et par tilfeldigheter og en god dose initiativ.

– Jeg lekte alltid med morfars treverktøy og har alltid vært glad i å lage ting. Tilfeldigvis så jeg glassblåsing på TV. Jeg tenkte det var spennende.

Dermed bestemte han seg for å besøkte den første glassblåseren han fant i telefonkatalogen.

– Han sa: «Jeg kan ikke tilby deg penger, men du kan få være her og hjelpe meg i prosessen.» Etter to dager var jeg totalt hekta, sier han.


 

En fanklubb i ryggen

Glassblåseren starter arbeidsdagen med å tømme ovnen hvor han oppbevarer gårsdagens produksjon. Etter halvannen time er ovnen varm på nytt, og prosessen setter i gang.

– Da er det å sjonglere flytende stein. Være seg produksjon av funksjonelle ting som selger til det glade folk, eller et unikumsobjekt som kan ta en dag å lage, mens assistentene må fore meg mens jeg jobber.

– Man kan, uten å overdrive, si at det er utfordrende. Veldig få kan engang repetere seg selv etter en læretid på tre år. Altså, blåse tre like store glass, forklarer han.

Pål Roland har folk som har fulgt ham nesten fra han begynte å selge glass ut mot publikum. De kommer stadig tilbake, og han synes det er tilfredsstillende å vite at han har en fanklubb der ute. På brukskunstmarkeder snakker han ofte med besøkende så lenge som en halvtime til en time.

De forteller gjerne historier om hvor lykkelige de blir av å drikke juice av glassene hver morgen.

– Folk forelsker seg i et objekt og har det med seg i sitt daglige liv. Dagen er ikke i orden før de har byttet telys i lysholderen min eller drukket av mitt glass. Det blir i hvert fall ikke helg hvis man ikke får hvitvin i et av mine glass. Det er ganske hyggelig. Og sånt får man hele tiden.


 

– Hadde tjent mer på Rema

Mye av Pål Rolands kunstprosjekt handler om stolthet, skjønnhet, positive følelser. Det han skulle ønske at han tenkte på når han sto opp om morgenen. Ikke depresjon, død, sykdom og elendighet, som han synes altfor mye kunst handler om.

– Jeg driver med noe som ikke er «riktig», kunstpolitisk og kunstpopulistisk akkurat nå. Jeg skulle ønske at soloutstillinger, kunstomtaler, stipender og anerkjennelsen fra offentligheten så meg. Men kundene liker det, og glassblåserne i Norge synes det jeg gjør er ganske kult.

Han har også reist mye rundt om i verden og funnet ut at det er langt opp til de beste, men at han egentlig er pokker så god. Som en pokker så god glassblåser klarer han å leve av håndtverket sitt, men understreker at det ikke er snakk om noen overflod.

– Jeg overlever, men hadde tjent mer på Rema. Men det tenker jeg ikke på, for jobben er på høyde med den mest fascinerende hobbyen du kan ha. Jeg drømmer om å kunne leve av utsmykningsoppdrag og unikumssalgsobjekter. Men så lenge det er gøy og familiens økonomi tillater det, så kommer jeg nok til å fortsette, sier han.

LES OGSÅ: Drømmejobben: Eirik Thoresen er sceneoperatør

 

Betaler seg på andre måter

En god frynsegode er at han har fått møte mange kule, lidenskapsdrevne mennesker gjennom jobben sin. Mennesker som har vondt i håndleddene, og ikke tjener penger, men som vet at det er dette de vil drive med.

– De flinkeste glassblåserne i verden begynte da de var 13, og har passert 80. Det er kanskje noe av det mest fascinerende med hele håndtverket. Hvis du fokuserer på å bli bedre, kan du lære nye ting til du ikke lenger kan stå oppreist.

Jobben har også gitt ham opplevelser han ellers aldri ville fått som regnskapsfører eller biolog.

– Jeg presenterte arbeider i en fashionbutikk i Hegdehaugsveien. Jeg fikk mikrofonen rett etter Jan Thomas. Jeg hadde ikke snakket i en mikrofon siden ungdomsskolen. Jeg sto mellom motejournalister og stamkunder i denne dyre sjappa og skulle snakke om meg og kunsten min. Det var en merkelig opplevelse jeg aldri ville fått ellers. Men det er en veldig kul opplevelse å ha, avslutter glassblåser Pål Roland Janssen.

 

Klikk her for å søke blant tusenvis av ledige stillinger