Aldersdiskriminering og yrkesforbud for folk over 50 er et mye større problem enn at folk pensjonerer seg for tidlig eller ikke får bli i jobben så lenge de vil. Blant annet gjør «Debatten» i NRK et nummer av det siste, men unngår det virkelig store problemet. I stedet får vi høre hvor viktig det er at alle bidrar og gir avkall på rettigheter som er opparbeidet gjennom et langt yrkesliv. Snakk heller om alle oss som mer enn gjerne skulle bidra, men ikke får lov fordi fødselsdatoen er feil.
Det er vanskelig å beregne hvor mange mennesker dette gjelder, men sier vi 50000 er det neppe noen overdrivelse. Mørketallene er store, siden mange havner på uføretrygd eller sosialhjelp, tar ut en tidlig pensjon eller blir forsørget av ektefelle. I juli var det registrert om lag 18200 arbeidssøkere i denne aldersgruppa. Av disse hadde rundt 11100 vært uten arbeid i 26 uker eller mer. På samme tid var mer enn 13300 mennesker i denne aldersgruppa på ulike tiltak.
De spede forsøkene som gjøres på å analysere problemet er høyst mangelfulle. Steinar Juell og NHO mener at seniorene er for dyre i drift og vil benytte muligheten til å presse prisen på arbeidskrafta vår, blant annet ved å kutte ei ferieuke. Det var ikke annet å vente fra den kanten, men særlig konstruktivt er det ikke. Noen mener også at vi seniorer er for lite omstillingsdyktige og ikke henger med i den tekniske utviklinga.
Fullstendig skivebom etter mi mening. Mange av dem som er 50–60 i dag har brukt internett og digitale kommunikasjonsformer siden begynnelsen av 90-tallet. De har levd tett på den teknologiske utviklinga og har i løpet av de siste 25–30 årene sannsynligvis lært seg flere ulike systemer og programmer enn de aller fleste yngre arbeidstakere. Omorganiseringer er vi også vant med.
Forklaringa ligger et helt annet sted: Arbeidstakere over 50 forårsaker angst blant de yngre i arbeidslivet. Den angsten er begrunnet i flere forhold, men kan kort beskrives med to begreper: Autoritetsangst og dødsangst. Det er ikke mangel på kunnskaper, erfaring og kompetanse som er årsaken til at vi over 50 sliter med å bli ansatt i nye jobber. Tvert om, vi har for mye av det. Jeg hører det gang på gang når jeg snakker med konsulenter i bemanningsbyråene: «Egentlig trenger man ikke så mye erfaring for denne jobben. Man får den opplæringen som trengs». Erfaring har blitt et skjellsord.
LES OGSÅ: Verdens 100 mest attraktive arbeidsgivere
Grunnen er enkel. Tenk deg at du etter noen år har klart å komme dit at du har fått lederansvar i en virksomhet. Så får du inn en ny medarbeider som ikke bare er eldre enn deg, men som dessuten kan jobben din i søvne. Denne personen skal du plutselig ha lederansvar for. Skrekk og gru! Du skal leite lenge etter ansatte som synes det er greit å være leder for en person som er mer kompetent enn dem sjøl. Det er en situasjon de fleste vil gjøre alt for å unngå, og de som ansetter handler deretter. Konsekvensen er at sjansen din for å bli ansatt i en ny jobb når du har passert 50 blir mindre dess mer kompetanse du har, om det ikke er ei lederstilling du søker.
LES OGSÅ: Norge en av de beste på talentutvikling – men dårligst på å tiltrekke seg globale kandidater
Det andre elementet er av mer eksistensiell karakter. Eldre mennesker er vandrende påminnelser om livets forgjengelighet; om forfall og død. Den påminnelsen vil ikke yngre folk ha, så de vil helst slippe daglige møter med mennesker som bærer preg av å ha levd ei stund. Tanken på å bli konfrontert med Gamle-Erik i kantina på jobben hver dag er så skremmende at faren må reduseres til et minimum. Det er ille nok med de eldre som er der fordi de har arbeidet lenge i virksomheten, om man ikke skal pådra seg enda flere gjennom ansettelser.
Når jeg snakker med jobbkonsulenter om stillinger de skal bemanne, opplever jeg av og til noe ganske pussig, men svært tankevekkende. Når det kommer for en dag at jeg er 63, og ikke er så aktuell for den stillingen jeg egentlig har ringt om, kommer konsulenten med forslag til stillinger som er basert på hjemmekontor. Da spiller ikke alderen så mye rolle lenger, for da skal jeg ikke være til stede som en del av arbeidsmiljøet. Yngre ansatte skal rett og slett spares for å se meg eller andre eldre på arbeidsplassen sin.
LES OGSÅ: Antall sommerjobber i butikk nesten halvert på ett år
Om ingen setter inn drastiske mottiltak mot disse holdningene, kan seniorer i framtida bare glemme alt som heter jobb. Du kan være både arbeidsvillig, arbeidsdyktig og flyttbar, men det hjelper lite om ingen vil ansette deg. Til slutt har du ingen annen mulighet enn å gå av med en tidlig pensjon eller uføretrygd. Men heller ikke det kan du gjøre ustraffet. Pensjonssystemet er allerede endret, slik at det straffer seg å gå av med en tidlig pensjon. I NRKs «Debatten» snakkes det i fullt alvor om å heve aldersgrensa til 75. Det blir fullstendig meningsløst i en situasjon der friske, arbeidsføre mennesker stenges ute fra arbeidslivet bare fordi de har passert 50.
LES OGSÅ: NAV: – Nedgangen i arbeidsledigheten ser ut til å fortsette
I andre sammenhenger sidestilles utestenging med mobbing, og det finnes ikke noe mer dekkende ord for det vi er utsatt for, vi som har arbeidet lengst og bidratt mest. Denne mobbinga har alvorlige konsekvenser, både økonomisk og helsemessig. Dersom myndighetene ikke setter inn tiltak snart, for å få slutt på mobbinga og ivareta dem som er rammet, blir «inkluderende arbeidsliv» aldri noe annet enn en meningsløs floskel.
